Et muntert tilbakeblikk på helse og legebesøk da jeg vokste opp, kontra slik det er i dag.

Har vi dårligere helse i dag enn på 60-tallet? Er terskelen for å gå til legen mye lavere,(eller den er vel helt borte) nå enn for 50 år siden? Jeg kan ikke skjønne annet enn at befolkningen må være mer sjaber i våre dager. Hvis man skal legge antall legestillinger til grunn, er det ikke noe tvil om at vi er mye mer hælslaus nå.

Før i tida, før ordet helsevesen var funnet opp, og det ikke var legesentre, både offentlig og privat, var det noe som het distriktslege. I dag heter det overkommunelege, kommunelege 1 og 2, og så videre. Må nesten ha kuleramme for å telle hvor mange leger det er i hver kommune. For ikke å snakke om hvor mange slags typer spesialister som kan tilby sine tjenester. Hjertespesialister, lungespesialister, spesialister i ortopedi, nyrespesialister, spesialister i indremedisin, spesialister i psykiatri, spesialist i urologi (må ikke forveksles med urmaker), spesialist i litt av hvert, og spesialspesialister

For å konstatere at en pasient har «ein værkfenger», må legen være spesialist i

indremedisin. En «vanlig» lege får ikke stille den diagnosen. I verste fall kan det blitt opprettet tilsynssak hos Forvaltnings-mannen. Da kan denne doktorlegen risikere en bot som svir på pungen, uansett om han er urolog...

Skal man bestille seg en time hos medisinmannen, må man nødvendigvis ringe for å få gjort noe. Da blir du møtt av en stemme som forkynner; «Du er nå nummer tre i køen» (Ringer man en mandagsmorgen kan risikere å være sist i køen). «Ved akutt livstruende sykdom eller skade, ring 113» Er du uheldig, kan du få til svar; «Telefonen er nå stengt». «Den er betjent fra klokken 09.30 til et stykke upå da'n»

Som tidligere nevnt var det noe som het distriktslege. Det ligger i ordet hvor denne legen hadde sitt virke. I dag heter det fastlege. Det ligger litt i ordet der også. Han er fast. Dønn fast i stolen på kontoret sitt! Hjemmebesøk er ikke i hans eller hennes vokabular engang.

Da var det annerledes når Einar Hammervold på skyssbåten «Brita», og distriktslege Inge Henhaug drog ut på sykebesøk på '50 og '60-tallet.

Var det ein kaill på Halten, eller ei kjærreng på Suln, som trengte en håndspåleggelse av herr Henaug, så var det bare for Hammervold å iføre seg Pjekkerten,og kaste loss. Ekstrem-vær var ikke oppfunnet enda, så været var ikke noe problem. Da hadde det i grunn liten betydning om det var sendt ut kuling eller stormvarsel på strekningen Stad-Rørvik. Beauforts vindstyrkeskala var mer som en kuriositet å regne. «Va dæm klein, så va dæm klein»!

På Suln, hadde doktor Henaug det som ble kalt kontordag to ganger i måneden. Det var oppi Sykestua. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det på onsdager. 2 ganger i måneden kunne Sulværengan unne seg den luksus å være sjaber noen timer. Ellers var det var kun snakk om å slit sæ hælslaus.

Den tids timebestilling forgikk på følgende måte; På den dagen Heaug skulle utover, måtte de som trengte ettersyn av utsletti aksli, eller stiv nakk-stol, skrives seg inn i en bok som var lagt ut på venterommet. Venterommet åpnet klokka 7. Da var det først til mølla prinsippet som gjaldt. Den som skrev seg inn først, fikk komme inn til distriktlege Henaug først. Enkelt og greit!

Men tilbake til Henaugs kontordag på Suln. Etter at man hadde skrevet seg inn i manntallet, var det bare å vente til at «Brita» klappet til kai, og doktorlege Henhaug satte sine føtter på et underlag som ikke beveget seg. Og det var slettes ikke uvanlig at «Brita» var i voldsom bevegelse over Mausnfjordn, Sulsfjordn, eller Frohavet. Det var umulig for Henaug å ha det som i dag kalles fast kontortid. Var det skikkelig dårlig vær, kunne Hammervold og Henaug være veldig forsinket. Og da kunne ventetiden for den som plagdes med mærrahosti eller sænnabetænnels i handbåggan.

Kontortiden begynte når han kom på kontoret sitt, og var ferdig når siste Sulværengen hadde fått sin «Globid», og beskjed om å ta en til hvis det ikke svennan i nakk-stoln gikk over i løpet av natta. Var det ei kjærreng som hadde ondt i pesse sett (blærekatarr heter det visst), måtte det helbredende brygg (penicillin) til, som ble tilgjengelig til medisinsk bruk under 2. verdenskrig. I tillegg fikk hun beskjed om å bruke ulloinnerboks ei vækkas tid...æller to. Forresten så hadde de fleste kjærrengan på Suln, som va på storsei-arbeid bortpå Føllingen om vinteren, kronisk blærekatar. De fikk blærekatar i medtn tå

januarin, og den ga seg ikke før de begynte å ta ned tørrfesken tå hjællan roint St.Hanstin. Spaltet tregulv og nolavind var ikke bra for pesse dæmmes.

Sykemelding var det ingen som hadde hørt om Suln på '60-tallet. I dag tilbyr fastlegen 14 dagers sykemelding hvis man kremter mer enn to ganger...på rad. Enkelte leger har en spesiell måte å tiltale «deg» på. Jeg har vært innlagt på sykehus (opptil flere ganger), for å få reparert, eller skiftet ut utslitte legemsdeler. Når legen, og en delegasjon av pleier i hælene for å sjekke tingenes tilstand, kan han komme med følgende spørsmål; «Hvordan har vi det i dag da Timannsvik»?

Hvordan i all verden kan jeg vite hvordan han har det? Det er han som er lege, og da må man i det minste tro at han vet det beste selv... Jeg hadde mer enn nok med å kjenne etter om jeg selv levde eller var dødende... Noen leger kan også møte deg med et litt underlig spørsmål når du kommer inn på kontoret hans; «Hva er det som feiler deg da»? Det er vel strengt tatt han som skal finne ut det. Hadde jeg visst det selv, ville et legebesøk være helt overflødig. Når jeg først er inne på dette med sykehusinnleggelse, kommer jeg på noe som skjedde når jeg skulle skifte det ene kule-opphenget (les;hofte) for et par år siden.

Forut for en operasjon, er det vanlig at pasienten (i dette tilfellet undertegnende) «klargjøres». Blant annet fjerning av hårvekst, der dette er nødvendig. Og ettersom hofta ikke er så langt fra Skrotum, også kalt «Tulippen», eller «Bjellan», måtte det tas i bruk barberhøvel. Jeg fikk beskjed om å dusje, legge meg i senga å vente, så skulle det komme en pleier å fjerne noen hårstrå. Vente er et relativt begrep, i hvert fall når du er innlagt på sykehus. Ventetiden hadde blitt såpass lang, at jeg hadde duppet av litt. Jeg hørte at døra ble åpnet, og inn kom en pleierske.

Å Herre min skaper, ho va svær! Jeg har aldri, hverken før eller siden, sett en så stor utgave av det motsatte kjønn! For øvrig så hadde også hun hårvekst...mye lengre opp på legemet. Fikk visse assosiasjoner om Øst-Tyske og Russiske kulestøtersker

på '70 og '80-tallet. De hadde også en markant mørk farge mellom nesen og overleppa. Men det er en annen historie... Jeg var litt bekymret, der jeg lå i helsevesens nattkjole, for hvordan hun kom til å håndtere barberhøvelen i nærheten av mine, såkalte edlere deler. Hadde bjellene mine ringt for siste gang? Hun hadde hender på størrelse med ei steikpainn. Men mine bekymringer viste seg å være ubegrunnet. Hun mer eller mindre tok meg i sin favn, og håndterte barberhøvelen med kirurgisk presisjon. Puselankene hennes var ikke nærheten av et feilskjær engang. Så la hun meg forsiktig tilbake i krybben min, og ønsket meg lykke til med operasjonen.

Noen er skeptisk til dette med narkose. Jeg hadde vært mer bekymret hvis jeg ikke hadde fått narkose før kirurgen så sitt snitt til å bruke skalpellen. Da tror jeg en høy smerteterskel ikke hadde vært til stor hjelp. Må si jeg er en stor tilhenger av drømme-løs søvn.