Fiske har vært alfa og omega for at de som bor langs kysten, så også på Suln.

«Ska på sjøn ætti baillfesk», brukte feskaran å si når det skulle skaffes råstoff til laging av feskmat.

Færskfesk, nysailtafesk, gammelsailta sei, klæppfesk, lutfesk, og alt annet man kunne lage av fisk; færskfeskbaill, saltfeskbaill, feskkak, seikak, og mye mer ...

Måddj, lyr og hys, ble stort sett brukt til Færskfeskbaill, noen kalte det Kvitbaill.

Gammelsailta sei til Sailtfeskbaill, som også gikk under navnet Gråbaill.

Baillfesk ble også brukt til å si i klare ordelag hvor mager en person var;

«Hain såg ut som ein tårænska baillfesk»!

Det ser ut til at det har vært stort sett mannfolk som har vært mager på Suln opp gjennom årene skal man tolke hvilket personlig pronomen som ble brukt.

Hørte aldri at det ble sagt at «Ho såg ut som ein tårænska baillfesk»… Pussig greier.

Men nå kom jeg visst inn på et sidespor her ...

Før den såkalte kjøkken-maskinen av merket Kenwood ble vanlig i de fleste hjem på Suln, var det den gamle gode kjøtt-kveinna som gjaldt når fesken skulle mælas.

Den ble skudd fast til Respatexbordet, og så var det bare å sveive i vei!

Når jeg ble såpass gammel at jeg kunne håndtere «kveinna», var det min jobb å sveive. For en tålmodighetsprøve!

Æ sveiva og sveiva, så æ trudd kjeivhainna skoill dætt tå hængslan.

«Har bære godt tå litt arbeid sa sjøla. Ho for frammi nåkka der».

«Det e fleir som ha setti sæ ihjæl einn dæm som ha arbeidt sæ ihjæl», brukte hun å si.

Det var en anselig mengde med både baill og feskak som ble laget.

Svalt itj ihjæl med det første.

Føllingen var den største arbeidsplassen på land. Det var stort sett fisk som utgjorde størstedelen av arbeidet, men det var også krabbe-fabrikk i en del år.

Her leverte fiskerne dagens fangst. Alt fra, storsei, småsei, måddj, lyr, bråsn, long, kveit, floinner, hys og ur. På 50-tallet var det også sildesalting.

Makrell ble enten hivd over rekka igjen, eller brukt til agn.

Feskaran sa at den åt meinesja, så den egnet seg ikke til mat.

Breiflabben var ikke kommet på moten å eta enda på 60-tallet.

Den moten ble innført til øya av innvandrere fra mer urbane strøk (pussig nok), som mer eller mindre ikke hadde hatt nærkontakt med sjøen før.

På vinters tid var det mange båter som drev fiske med storsei-garn på Haltenbanken og Frøyabanken.

Det var mange båter fra Møre som deltok i det fiske.

Bankbåtan og Mørengan var et begrep på Suln på 60 og begynnelsen av 70-tallet.

Som regel kom disse båtene og leverte fisken sin på lørdags ettermiddag og kveld.

Da ringte Sverre Aursøy, arbeidsformann på Føllingen, hjem til å oss.

Hvis det var pappa som tok telefon, så var det kommende kommentar i andre enden;

«Bankbåtan ha kommi opp, sei te kjærrenga at ho ska komma på arbeid».

En liten stund etterpå hadde de samlet seg 10-12 kjærrenga på kai, der Sverre hentet dem med dorin, og kjørte dem over vågen til Føllingen.

Om det var klokken ni om kvelden var ikke av noen særlig betydning, her skulle det flækkas storsei!

Så kalt HMS og arbeidstidsbestemmelser var ikke oppfunnet enda. HMS ble brukt

om Kong Olav.

Det var ikke uvanlig at de 10-15 kjærrengan som var der, arbeidet til langt på natt.

Og der gikk det unna! De arbeidet på akkord, som det heter

Det skulle vært i dag, da hadde vel Sverre blitt tiltalt for legemsbeskadigelse med særskilt farlig våpen»; Skabb-maskin (de «skabbet» fisken med en elektrisk maskin) og tållkniv

Det var heller en kald fornøyelse å stå der på et spaltet tregulv i gommistauvli.

«Itj nå rart at kjærrengan ha ondt i pesse sett (blærekatarr altså) frå januarin te ætti Sant Hans».

Det var ikke rart at mange av kjærrengan vart gjektisk før dæm va førreti.

De båtene som ikke holdt på med drivgarnsfiske etter laks, «va ætti storsein».

Dag-fangster på 600-700 kg, når dæm træffti storsein, var ikke uvanlig.

På riktig gode dager kunne det være over 1000 kg.

Min veldig gode konsulent på Suln, Edvin Paulsen, har gitt meg noen opplysninger når det gjelder navn på de beste sei-grunner rundt Suln;

Vest for Suln, på det som ble kalt Kysthavet, lå Kvesten og Østskipet. Mener å huske at det ble sagt Austskipet.

Nord og nordvest for Suln, eller utom, som feskaran sa, lå Fjillet, Gronnpiparn, Græppen, og Nype.

Disse hadde dybde fra 70-120 favn. 1 favn tilsvarer cirka 1,9 meter.

Redskapen som ble brukt var Djupsnik.

10-15 store gommiongla med en jarnstein (Hilstekka) nederste på snitja.

På den tiden ble det brukt hainmakt. Ikke noe Juksemaskin som halte storsein opp frå jufna.

Man kan tenke med seg selv hvor tungt det måtte være å hal en snik med 10-15 storseia på opp fra 120 favn!

Det var heller ikke så uvanlig at det var ganske mye Ur (fesken Uer altså) som kom opp sammen med storsein.

Det var ikke så ofte det var blækkstilla utpå havet. Å stå ombord i sjarken i nolabår i 10-12 timer, gjorde arbeidsdagen ekstra tung.

De fleste båtene fikk etter hvert montert et Fiskehjul (kalt bare «hjulet»).

Det gjorde det lettere, men uansett, det måtte være svintongt.

Hvor mange tonn med storsei som brødrene Arnold, far til Edvin, Karl, Erling og Trygve Paulsen (de ble også kalt «Paulkaran» eller «Paulan») dro over rekka i de årene de dreiv storsein, hadde vært veldig interessant å vite, men det skulle ikke forbause meg at det er et tresifret antall tonn.

Min generasjon vet ikke hva virkelig slit er, vi har fått det meste lagt oppi heinnern av våre foreldre.

På 60-tallet ble ikke fesken sløyd av de som jobbet på fiskemottaket, det måtte feskaran gjøre selv.

Å gjærra opp over 1000 kg storsei, tok sin tid.

Ikke uvanlig var klokka blitt både sju og ått før dagens fangst var levert.

Sånn for ordens skyld; båtene dro ut i tre-firtida om natta.

Jeg husker båtene lå ved Føllingen og Gammelføllingen og gjol opp fesken.

Det fleste båtene hadde fangsten borti ei si, så kvitrækka lå omtrent jamt med sjøflata.

Stormåsin hadde et etegilde uten like hver dag når båtan kom opp tå seisjøn.

Storparten av storsein ble flækt og hengt på hjæll, og ble videresendt med

Tørrfeskbåten som kom utpå sensommeren.

Å henge opp fesken, og ta den ned igjen var en form for risikosport.

Hjællan var ikke akkurat ny av året, for å si det på den måten.

Sikkert satt opp i mellomkrigstida en gang. Impregnert material var ikke vanlig på den tida. Utallige søvæsst storma hadde tæret på matrialn, og følgelig var hjællan ganske lealaus.

Strængen som fesken skulle henge på var også temmelig røstått.

Men det affiserte overhodet ikke kjærrengan. Jeg var stort sett der, overhodet på dem. Her var det snakk om å få oinna fengran sin! Akkorden skulle holdes for enhver pris, eller rettere sagt for enhver fesk.

Den første sommerjobben jeg hadde var å ta ned tørrfesken fra hjællan. Var vel 10-12 år gammel.

Å stå på ein røstått stræng, på ein lealaus feskhjæll og hiv ned tørrfesk, var ikke akkurat drømmejobben.

Va så nærvøs der æ stod 3-4 meter oppi lufta, at æ holdt på å pess mæ ut.

Etter første dagen var jeg så sårfengra, at det var en lidelse å vaske dem.

Skikkelig arbeidshansker var det ikke snakk om å bruke, de var for dyre å kjøpe.

Mamma sa; «Ha på dæ eit par votta, så bli det likar».

Likar ble det overhodet ikke. Tørrfeskbein og ullvotta var en ganske dårlig kombinasjon, æ stakk mæ lik my.

Men det meste er forbigående her i livet, sårfengran var et glemt kapitel når jeg fikk betaling for arbeidet.

Såkalt barnearbeid var det ingen Sulværeng som hadde hørt om på den tida.

Men vi vokste opp uten at vi fikk senskader av arbeidet vi gjorde som unger.

Jeg tror vi hadde bare godt av litt kroppsarbeid i unge år.

Lukta av tørrfesk er veldig stram. Men det er for parfyme å regne mot den lukta som leverfata ga fra seg. Etter at skreilævra hadde stått og godgjort seg i steiksola gjennom våren og sommeren var det en ubeskrivelig odør!

Når guanobåten kom utpå sensommeren, og lastet om bord fatene, kjentes lukta omtrent over halve Suln.

Tørrfeskbåten og Guanobåten ble nesten ikonisk.